Tar seriene rotta på barnelitteraturen? Dag Larsen, Leder av Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt

Dag Larsen svarer både ja og nei på sitt spissede spørsmål i foredragstittelen. Serier kan klart være med på å få barn til å lese, og serielitteratur gjør det enklere for boka å nå fram til leseren. Samtidig er det klart at serielitteratur også har et forlagsstyrt salgsaspekt ved seg, og at seriebøkene kan være med å skygge for andre utgivelser, som kunne fortjent mer salg og oppmerksomhet.

Det er et fatum at det gis ut mer og mer i lettlest-serier enn tidligere. Nå har så å si alle de store forlagene sin egen lettlest-serie. Damms gamle Leseløve-serie har fått selskap av Lesehesten, Kengubøker, Lesepirater, Mer og lese-serien osv.

Hovedelementene innenfor barnelitteraturfeltet finner vi i forholdet: forfatter – verk – leser. Det er mange (voksen)mellomledd som opptrer mellom hovedleddene i barnelitteraturfeltet. Det er i all hovedsak voksne som kjøper bøker til barn, og de kjøper gjerne de bøkene de selv husker fra de var unge lesere, eller det er bøker som er blitt anmeldt eller anbefalt av lærere, bokhandelansatte, litteraturkritikere, journalister, bibliotekarer eller andre formidlere. Disse mellomleddene har ofte fokus på målgruppe: ”Jeg skal ha en bok til en jente på 11 år …” Seriebøker kan ha logo som indikerer målgruppe 10:12 (altså 10- til 12-åringer), eller de kan ha en fargekode (Lesehesten) eller et forord (Leseløve m.fl) som aldersbestemmer målgruppen. Larsen understreker hvor mye viktigere det er at forfatteren har skapt en troverdig forteller i teksten. For å finne ut hvem boka passer for er det mer avgjørende å finne ut hvem som snakker om hva i en tekst. Og da spør Larsen: Fremmer eller svekker seriebøkene dette forholdet mellom forfatter og forteller?

Før han svarer på det gir han en definisjon på begrepet serie.
Det finnes tre typer serier:

1) Konseptserier (HiO kaller dette forlagsserier)
Sjanger- og markedsbasert serie, som er utformet med visuell gjenkjennelse som hovedkriterium. De er preget av et blandet nivå, både når det gjelder aldersgruppe, sjanger, tema og kvalitet. I disse seriene er det ikke hovedpersonen som står i sentrum, men seriens logo. F.eks Leseløve, GGB, 10:12 (som er smal i aldersgrense og bred i sjangre og tema)



2) Føljetong-serier (HiO kaller 2) og 3) for forfatterserier)
Føljetongene har alltid samme utgangspunkt/storyline. Eksempler: Frøken Detektiv, Animorphs, Otto Monster (som også er del av en forlagsserie), og Svein og Rotta (som ble en serie etter suksess med den første boka)

3) Sykluser
Her finner vi Anne Cath. Vestlys bøker, Narnia-bøkene, Harry Potter osv. I disse seriene utforskes fortelleruniverset mer, og forellingene går mer i dybden. Her spiller helten en stor rolle (ofte anvendelig å bruke Vladimir Propps syklusleseforståelse på disse seriebøkene). Sykluskonseptet gjenspeiles ofte i valg av omslag på bøkene.

I barne- og ungdomslitteraturen er det en voksen som henvender seg til et barn. Men gjennom den impliserte forfatteren som ved bruk av en forteller, som gjerne er et barn, henvender teksten seg til en implisert leser (som det lindgrenske ”du”). Her skapes det et rom for lesningen. Det er avgjørende at dette forholdet fungerer for teksten. Det handler om en troverdig tilstedeværelse gjennom fortellerstemmen, og om at strukturen og fortellingen f. eks ikke må bli for avansert. Hvis leseren opplever at hun må over for mange hindre for å komme inn i teksten, så protesterer hun (den virkelige leseren).

Siden mottakerapparatet er svakere for barn og unge, i og med at den kjøpes av voksne, må den formidles (Det skal bli spennende å se om det kan være lettere å nå dirkete fram til barna via nettet!).

Dag Larsen påpeker at det ikke bare er en salgstanke som ligger bak en serie, det handler også om å skape lesere. Noen forfattere føler gjerne at seriekonseptet gir et litt nedverdigende stempel, som om bøker gitt ut som serielitteratur ikke er selvstendig i seg selv. Men kan ikke det å bli gitt ut i en serie være et kvalitetsstempel? spør Larsen. Kan ikke logoen (serietype 1)) virke som et gjenkjennelsesstempel fra forlagets side? Selvsagt må hver sjanger og hvert tema og hver bok vurderes kvalitetsmessig hver for seg.

Hvis vi ser på en del av 10:12-utgivelsene, så er det helt opplagt at det er logoen som selger. Ofte er forfatternavnet knapt synlig på forsiden. Først ved etablerte forfatternavn, blåses skriftstørrelsen opp.


Her ser vi Arne Svingens Tause skrik, i første utgivelse (2001) og seinere ”Ønskereprise”(2004).

Med bransjeavtalen følger en bestselgertanke, som gjør at konsepter utvikles kun med tanke på konkurranse og profitt.

Man skal følge med på hvordan det går med representasjonen av bøker fra små forlag i bokhandlerne. Og vi må også være obs med faren for at serielitteraturtankegangen får kvalitetsmessige konsekvenser. Vil det gjøre det vanskeligere å få gitt ut enkelttitler?

Barnelitteraturen har en kort levetid i bokhandelen. Her har seriebøkene en fordel, fordi de kan markedsføres lenger, som gjenkjennelig.

Vi bør slå et slag for ”Rettferdig tilgang til bøker” (Hører du Giske!) Skolebibliotek har ikke engang et minstekrav til utrustning. Det er bibliotekene som er infrastrukturen i barnelitteraturen. Her fins bøkene, også de som er eldre enn fjordårets, og her formidles de.

AWA