Styremøte i BUF

BUF-styret var samlet på Kari Skjønsbergdagene. Det var veldig greit å treffes, og få diskutert en del saklig i tillegg til det faglige påfyllet som er nevnt i en tidligere post. Blant sakene vi diskuterte var:

- Oppfølging av virkeplanen, - hva setter vi i gang med?
- Revitalisering av BUF-stipendet, - styret ønsker i stedet for et rent reisestipend å opprette en pris for "Årets barneavdeling". Prisen kan f.eks. tildeles hvert annet år i forbindelse med årsmøtet. Det søkes om aktivitetstilskudd til dette arbeidet.
- Oppjustering av blogg-aktiviteten. Styret ønsker en synlig blogg, med høy aktivitet og tilbakemelding fra medlemmene. Første steg må være å få informert om bloggen, bl.a. få en peker fra den gamle buf.nu-siden, og fra NBFs side. Alle i styret bør prøve å legge ut minst et innlegg hver i måneden.

- Styret bør prøve å være tilstede på konferanser og møter som gjelder barne- og ungdomsbibliotek og -litteratur i enda større grad enn i dag.

- Styret skal se nærmere på hvordan man kan bidra i forhold til en mastermodul i barne- og ungdomsbibliotekfag.

- Neste årsmøte bør kanskje legges til barnelitteraturkonferansen i Stavanger (2011), heller enn Bibliotekmøtet (Hamar 2010). Muligheten for å få flere medlemmer til årsmøtet er antakelig større der, siden barnebibliotekarene heller reiser til barnelitteraturkonferansen enn Bibliotekmøtet.... Vi vil også se på muligheten for å bidra med et miniseminar eller lignende på konferansen.

En oppfordring til medlemmer og evt andre lesere av bloggen; send oss innspill og ønsker!!

Utstillingstips: "Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2008"

Fredag 20. mars ble Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2008, i regi av Norsk barnebokinstitutt, delt ut av Trond Giske på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Det var mange flotte kandidater som var nominert.

Still ut de flotte utgivelsene fra fjoråret!
BUF gratulerer alle vinnerne.

Kari Skjønsbergdagene i Oslo 9.-10. februar 2009

BUF-styret var samlet under Kari Skjønsbergdagene i Oslo 9.-10. februar 2009. Dette var vår første samling med nåværende styre: Susanne Bolstad, Sigrid Bremseth, Nina Stenbro og Anne Wang-Andersen. Vi deltok på seminaret, og i tillegg hadde vi styremøte mandag kveld. Referat fra det kommer seinere.

Temaet for Skjønsbergdagene var Sjangerutvidelser. Mandagen handlet det om digitale medier og tirsdagen om trykte medier.

Her følger våre sammendrag fra foredragene.

Dataspillets fortelling og fascinasjon. World of Warcraft. Ragnhild Tronstad, Dr. art, postdoktorstipendiat ved UiO

Tronstad viser og forklarer onlinespillet World of Wordcraft (WoW). Som den svenske forskeren Jonas Linderoth, er hun opptatt av spillet som fiksjonsform, og ser på dataspill som en kunstform. Hun har ikke forsket på WoW som et problem, i forhold til tidsbruk, ungdoms asosialisering etc, men hun undersøker blant annet spillets narrative strukturer og oppbygning.

Bilde Uio
WoW er blant de største onlinespill i verden, og har 11 millioner registrerte spillere. WoW er et slags rollespill, på den måten at man må leve seg inn i et fiksjonsunivers og spille en rolle med den karakteren man velger som sin figur i spillet. Karakterene er inndelt i to hovedtyper: Horde eller Alliance. Disse identitetene har ulike karakteristika både utseendemessig og egenskapsmessig. De lever i ulike miljøer, og kriger blant annet om landområder med hverandre. Spillet går i stor grad ut på å løse oppgaver, og til å samle seg mer utstyr som man trenger for å avansere i spillet. Dette er ofte preget av langtekkelig repeterende øvelser.

Som spiller må man forholde seg til de egenskapene karakteren man har valgt å spille med har, og man må man være dedikert til spillet og oppføre seg troverdig innenfor fiksjonsuniverset i møte med andre. Etter hvert som man spiller og når høyere nivå i spillet, utvikler karakteren seg. På et visst punkt i spillet er man avhengig av å gå i allianse med andre spillere, for å kunne avansere. Da løser man oppgaver og utfører raid sammen.

Tronstad understreker at WoW ikke er et spill som gir en typisk spillavhengighet, slik som gamblingspill som poker og lignende. Til det er det for langt mellom høydepunktene. Det er mer snakk om en sosial forpliktelse man har overfor andre spillere. Det er ansett som svært illojalt og logge seg av datamaskinen mitt i et raid, f.eks, og dermed la sin medspillere i stikken. Dette er en egenskap man selvfølgelig ville være høyt verdsatt i det virkelige liv, men som det er ofte vanskelig å få forståelse for av folk som ikke spiller WoW, f.eks når middagen blir kald …

Men samtidig som man må være dedikert og leve seg inn i spilluniverset, og gjerne opplever at ettersom karakteren utvikler seg nærmest tar egne avgjørelser (slik forfattere ofte forteller at karakterer i et romanunivers får egne liv og agerer helt på egen hånd (min anm.)), er det også slik at om man lever seg for mye inn i spillet, så spiller man ikke godt. Man må hele tiden ha et metafokus på at dette er et spill.

WoW er et spill som krever tid. For spillere som kommer opp på nivå 70, snakker man gjerne om 40 spilletimer i uka.

AWA

Sosiale nettverk. Om blogger og blogging. Jill Walker Rettberg,PhD, førsteamanuensis ved Avdeling for humanistisk informatikk, UiB

Jill Walker Rettberg ga et stort og innholdsrikt sveip over mangt som rører seg på nettet, med spesielt fokus på blogger: bedriftsblogger, nyhetsblogger, personlige dagbokblogger, filterblogger osv. Hun viste gode sider og morsomme sider, sider som av ulike grunner utmerker seg, og får mye oppmerksomhet, samt nyttige oversiktssider.
Du kan lese hele innlegget på bloggen hennes:

jill/txt

[Talk at Kari Skjønsbergdagene in Oslo]

AWA

Sjangerutvidelser i cyberspace: Glimt fra dagens digitale tekstunivers. Ture Schwebs , førsteamanuensis ved Allmenlærerutdanningen, HiB

Schwebs fortsatte der Walker Rettberg slapp, eller han tok noen andre (litt langsommere) sveip over internett og andre digitale medier. Han snakket blant annet om GPS-bruk, og hvor raskt nyheter spres på nettet, før de kommer i de tradisjonelle nyhetskanalene via ulike nettsamfunn. Han viste oss nye nettsteder som Brightkite og Google Latitude. Begge disse nettsamfunnene var ganske ferske nyheter Schwebs hadde snappet opp på Nrkbeta

Ellers snakket Schwebs blant annet om viktigheten av å være personlig men ikke privat, når man blogger, twitter, deltar i andre nettsamfunn eller kommenterer ting på nettet.

[Apropos: Det sto en enkel og forklarende artikkel om ulike nettsamfunn i BT lørdag 14. februar]

AWA

Den danske dikteren - fra animasjonsfilm til bildebok. Kjersti Lersbryggen Mørk, litteraturpedagog ved Norsk barnebokinstitutt

Lersbryggen Mørk snakket om Den danske dikteren av den norske animatøren og illustratøren Torill Kove, som i 2007 vant Oscar i kategorien beste animerte kortfilm. Samme høst ble historien utgitt i bokform. Vanligvis er det bøker som adopteres til film, ikke motsatt, men Koves siste bokutgivelse er et eksempel på hvordan en filmfortelling får nytt liv innenfor bokmediets rammer. Lersbryggen Mørk viser hvordan det i overgangen fra film til bok har skjedd tilpasninger til det nye mediet og hvordan bestemte endringer gjør noe vesentlig for resepsjonen. I overgangen fra film til bildebok har levende bilder blitt til et redusert antall stillbilder og lyd er erstattet med skrift. Bildeboka har flere utdypende tekstforklaringer hvor filmen viste handlingen i samspillet mellom lyd og levende bilder. Dessuten har bildebokversjonen av Den danske dikteren helt klart tilpasset seg et yngre publikum.

F.eks er alle scener ut og inn av danskeferja, hvor det i filmversjonen alltid vises skrålende nordmenn, ikke tatt med i bokformsversjonen. Lersbryggen Mørk viser flere eksempler, og alle går i retning av å tilpasse seg et yngre publikum. Skyldes dette at bildeboka tradisjonelt kjøpes til barn. Er det forlagsstyrt eller et bevisst valg av forfatteren?

AWA

Flerspråklig barnelitteratur og –film. Runar Skrøvset, spesialbibliotekar ved Det flerspråklige bibliotek

Runar Skrøvseth fra Det flerspråklige bibliotek (DFB) hadde en interessant gjennomgang av forholdene for minoritetsspråklige barnelitteratur. Bøker for barn på familiens morsmål er et viktig supplement til barnebøker på norsk. Takket være DFBs fjernlånsvirksomhet og felleskjøpsordning kan slike bøker bli tilgjengelige på alle bibliotek og skolebibliotek i landet.
Skrøvseth minner oss på at verden er svært mangfoldig og at det som er selvsagt for oss ikke nødvendigvis er sånn for alle.

Når det gjelder tilbud av barnelitteratur, både hvor mye som skrives og hva som skrives, så er dette avhengig av mange forhold.
Han nevner bl.a. forhold som:

· De fleste av verdens språk mangler skriftkultur
· Mange minoritetsspråklige barn har foreldre som ikke kan lese
· Bok- og filmproduksjon er ressurskrevende prosesser som forutsetter mange ulike aktører, en velfungerende infrastruktur og et publikum som både kan lese og kjenner betydningen av tidlige leseopplevelser.

Han starter med å snakke om hvilke forventinger vi kan ha til barnelitteratur fra forskjellige land. Mye av den minoritetsspråklige barnelitteraturen kjennetegnes av at kvaliteten på design, trykk og innbinding er på et helt annet nivå enn vi forventer av norske og europeiske utgivelser. Når det gjelder innholdet skiller også mye av denne litteraturen seg fra det vi er vant til, ofte er fortellinger for barn strengt oppdragende og preget av religiøse, patriotiske og moralske forestillinger om rett og galt.

Etter å ha gått gjennom disse forbeholdene trekker Skrøvseth fram hva slags minoritetsspråklig litteratur som han mener egner seg spesielt godt i bibliotek- og skolesammenheng.

De ulike nasjonaleposene er et godt eksempel, fra det finske Kalevala til det indiske Mahabharatha og den persiske Kongeboken. Alle disse regnes som sentrale kultur- og identitetsbærere for en nasjon eller en folkegruppe og er viktig for mange familier som lever i eksil. Disse eposene gis stadig ut i forskjellige utgaver tilpasset barn i ulike aldre. De samme kvalitetene og fordelene har eventyr, både lokale folkeeventyr, men også mer universelle varianter. Dette er også en type litteratur som ofte kan formidles av lesesvake foreldre, og kan gi dem en mulighet til å støtte opp om barnas lese- og språkopplæring.

Andre type barnebøker som er positive tilskudd til norskspråklige bøker, er f.eks. oversatt litteratur, som Albert Åberg på somali, Astrid Lindgrens bøker på arabisk og Disney-historier på thai og vietnamesisk. Dette er litteratur som er med på å gi barn en felles referanseramme i en flerkulturell hverdag.

Han snakker også om fordelene ved tospråklige bøker. Dette er noe DFB har satset på i mange år og gjennom sitt samarbeid med forlaget MantraLingua har de også bidratt til slike utgivelser. Se DFBs hjemmeside for mer om dette.

Når det gjelder film for barn er situasjonen på mange måter den samme som for barnebøker. Det finnes ikke mye film som lages spesielt for barn utenfor Europa og USA. Det som tilbys er mer av typen ”familie”, altså enkle komedier som passer for alle, men som allikevel ikke henvender seg spesielt til barn. Men i følge Skrøvseth kan det virke som om barn er i ferd med å bli en egen målgruppe, særlig i Bollywood, verdens absolutt største filmindustri.
Skrøvseth avslutter forelesingen sin med å gi noen gode grunner til at bibliotekene skal ha et tilbud for alle barn, uansett språklig bakgrunn:

· Barn fortjener god underholdning på det språket de behersker best.
· Langt de fleste forskere er enige om dette: Et godt morsmål er grunnlaget for å bli god norsk.
· Bøker på familiens morsmål gjør det lettere å involvere foreldrene i barnas leseutvikling.
· Denne litteraturen er med på å synliggjøre det språklige og kulturelle mangfoldet.
· Bøker i overflod skaper leselyst og leseglede og den kan dyrkes på alle språk!

BUF oppfordrer alle bibliotek som ikke allerede har gjort det, om å gjøre seg kjent med DFBs virksomhet, låne bøker fra dem og følge med på Babelbarnbloggen!

NS

Tar seriene rotta på barnelitteraturen? Dag Larsen, Leder av Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt

Dag Larsen svarer både ja og nei på sitt spissede spørsmål i foredragstittelen. Serier kan klart være med på å få barn til å lese, og serielitteratur gjør det enklere for boka å nå fram til leseren. Samtidig er det klart at serielitteratur også har et forlagsstyrt salgsaspekt ved seg, og at seriebøkene kan være med å skygge for andre utgivelser, som kunne fortjent mer salg og oppmerksomhet.

Det er et fatum at det gis ut mer og mer i lettlest-serier enn tidligere. Nå har så å si alle de store forlagene sin egen lettlest-serie. Damms gamle Leseløve-serie har fått selskap av Lesehesten, Kengubøker, Lesepirater, Mer og lese-serien osv.

Hovedelementene innenfor barnelitteraturfeltet finner vi i forholdet: forfatter – verk – leser. Det er mange (voksen)mellomledd som opptrer mellom hovedleddene i barnelitteraturfeltet. Det er i all hovedsak voksne som kjøper bøker til barn, og de kjøper gjerne de bøkene de selv husker fra de var unge lesere, eller det er bøker som er blitt anmeldt eller anbefalt av lærere, bokhandelansatte, litteraturkritikere, journalister, bibliotekarer eller andre formidlere. Disse mellomleddene har ofte fokus på målgruppe: ”Jeg skal ha en bok til en jente på 11 år …” Seriebøker kan ha logo som indikerer målgruppe 10:12 (altså 10- til 12-åringer), eller de kan ha en fargekode (Lesehesten) eller et forord (Leseløve m.fl) som aldersbestemmer målgruppen. Larsen understreker hvor mye viktigere det er at forfatteren har skapt en troverdig forteller i teksten. For å finne ut hvem boka passer for er det mer avgjørende å finne ut hvem som snakker om hva i en tekst. Og da spør Larsen: Fremmer eller svekker seriebøkene dette forholdet mellom forfatter og forteller?

Før han svarer på det gir han en definisjon på begrepet serie.
Det finnes tre typer serier:

1) Konseptserier (HiO kaller dette forlagsserier)
Sjanger- og markedsbasert serie, som er utformet med visuell gjenkjennelse som hovedkriterium. De er preget av et blandet nivå, både når det gjelder aldersgruppe, sjanger, tema og kvalitet. I disse seriene er det ikke hovedpersonen som står i sentrum, men seriens logo. F.eks Leseløve, GGB, 10:12 (som er smal i aldersgrense og bred i sjangre og tema)



2) Føljetong-serier (HiO kaller 2) og 3) for forfatterserier)
Føljetongene har alltid samme utgangspunkt/storyline. Eksempler: Frøken Detektiv, Animorphs, Otto Monster (som også er del av en forlagsserie), og Svein og Rotta (som ble en serie etter suksess med den første boka)

3) Sykluser
Her finner vi Anne Cath. Vestlys bøker, Narnia-bøkene, Harry Potter osv. I disse seriene utforskes fortelleruniverset mer, og forellingene går mer i dybden. Her spiller helten en stor rolle (ofte anvendelig å bruke Vladimir Propps syklusleseforståelse på disse seriebøkene). Sykluskonseptet gjenspeiles ofte i valg av omslag på bøkene.

I barne- og ungdomslitteraturen er det en voksen som henvender seg til et barn. Men gjennom den impliserte forfatteren som ved bruk av en forteller, som gjerne er et barn, henvender teksten seg til en implisert leser (som det lindgrenske ”du”). Her skapes det et rom for lesningen. Det er avgjørende at dette forholdet fungerer for teksten. Det handler om en troverdig tilstedeværelse gjennom fortellerstemmen, og om at strukturen og fortellingen f. eks ikke må bli for avansert. Hvis leseren opplever at hun må over for mange hindre for å komme inn i teksten, så protesterer hun (den virkelige leseren).

Siden mottakerapparatet er svakere for barn og unge, i og med at den kjøpes av voksne, må den formidles (Det skal bli spennende å se om det kan være lettere å nå dirkete fram til barna via nettet!).

Dag Larsen påpeker at det ikke bare er en salgstanke som ligger bak en serie, det handler også om å skape lesere. Noen forfattere føler gjerne at seriekonseptet gir et litt nedverdigende stempel, som om bøker gitt ut som serielitteratur ikke er selvstendig i seg selv. Men kan ikke det å bli gitt ut i en serie være et kvalitetsstempel? spør Larsen. Kan ikke logoen (serietype 1)) virke som et gjenkjennelsesstempel fra forlagets side? Selvsagt må hver sjanger og hvert tema og hver bok vurderes kvalitetsmessig hver for seg.

Hvis vi ser på en del av 10:12-utgivelsene, så er det helt opplagt at det er logoen som selger. Ofte er forfatternavnet knapt synlig på forsiden. Først ved etablerte forfatternavn, blåses skriftstørrelsen opp.


Her ser vi Arne Svingens Tause skrik, i første utgivelse (2001) og seinere ”Ønskereprise”(2004).

Med bransjeavtalen følger en bestselgertanke, som gjør at konsepter utvikles kun med tanke på konkurranse og profitt.

Man skal følge med på hvordan det går med representasjonen av bøker fra små forlag i bokhandlerne. Og vi må også være obs med faren for at serielitteraturtankegangen får kvalitetsmessige konsekvenser. Vil det gjøre det vanskeligere å få gitt ut enkelttitler?

Barnelitteraturen har en kort levetid i bokhandelen. Her har seriebøkene en fordel, fordi de kan markedsføres lenger, som gjenkjennelig.

Vi bør slå et slag for ”Rettferdig tilgang til bøker” (Hører du Giske!) Skolebibliotek har ikke engang et minstekrav til utrustning. Det er bibliotekene som er infrastrukturen i barnelitteraturen. Her fins bøkene, også de som er eldre enn fjordårets, og her formidles de.

AWA

Den grafiske roman som kunst. Morten Harper, tegneseriekritiker og president i Norsk tegneserieforum

Harper trakk noen historiske linjer om den grafisk romanens tilsynekomst(er), om forløpere og historiske trender. Han viste fram mange godbiter, og i gjengivelsen har jeg vært mest opptatt av å nevne verkene som ble omtalt, til glede for nye og gamle lesere :) Det kan godt være noen grafiske romaner/tegneserieromaner ikke blir nevnt under samme vignett som Harper gjorde, og det er nok også titler som ikke blir nevnt (ikke fordi noen fortjener å bli glemt, men jeg fikk aldri tak i listen over omtalte verk som angivelig skal ha blitt delt ut under foredraget …). Fritt etter hukommelsen:

Begreper og historiske linjer
Eisner: far til begrepet ”Grafisk roman” til forskjell fra ”comics”
Tegneserier, grafiske romaner og tegneserieromaner har foretatt en slags klassereise fram til de nå er å få kjøpt i bokhandelen, og ikke bare i spesialbutikker.

Vi kan dele tegneserier inn i ulike typer:
• Korte (humor) striper
• Èn-sidere
• Novelle-serie
• Tegneserie-roman

Det er typisk for tegneserieromanen at den har flere bilder pr side. Derfor kaller vi Dager jeg har glemt av Arne Svingen for en bildebok, siden der ofte er ett bilde over en dobbeltside. Taynikma-bøkene av Jan Kjær er blandingssjanger mellom vanlig roman og tegneseriestriper.

På 1930-tallet var det vanlig med bildeserier i tresnitt, uten ord. Vi finner en parallell til disse i dagens ordløse fabelfortellinger, som Ankomsten av Shaun Tan.

Italienske Hugo Pratt skrev en typisk novelle-serie om Corto Maltese (første utg. 1969), og regnes som en av de første seriene som henvender seg til et voksent publikum. Serien kom i en lang rekke utgivelser og handlet om sjømannen og eventyreren Maltese, som levde rundt århundreskiftet 1800-1900-tallet.

Verk som ble omtalt

Superhelter V for Vendetta og Watchman av Alan Moore, kom på 1980-tallet da verden fremdeles forlangte superhelter, men seriene ble skrevet for et voksent publikum.
Dragonball + Manga (et mangfold av laange serier)

Noen norske eldre tegneserieromaner

Drama i Bayern m.fl av Bomann Larsen
Ivar Aasen : ei historie om kjærleik av Erna Osland
Monster-tetralogien av Enki Bilal (science fiction)
Ser du meg nå av Tor Ærlig

Reiseskildringer i tegneserieromanene
Olaf G. av Kverneland og Fiske
Fotografen av Emmanuel Guibert
foto + tegning
(selvbiografisk Afghanistan-skildring fra 1980-tallet)

Globalt tilsnitt
Rabbinerens katt av Joan Sfar
(religiøs dialog hvor katten stiller spørsmålene)
Posy Simmons har skrevet Gemma Bovery for voksne
Palestina av Joe Sacco
Persepolis av Marjane Satrapi
Nana av Ai Yazawa.
Ny norskoversatt japansk jenteserie (ca 25 bind)

Selvbiografisk bølge

Husfred av Alison Bechdel
Tepper av Craig Thompson
Persepolis av Marjane Satrapi
Nebelgrad Blues av Sigbjørn Lilleeng

Mellommenneskelig
Bygdegutar av Christopher Nielsen

Allalderserier
Bone av Jeff Smith

Historiske serier
Maus av Art Spiegelman

AWA

Ensyklopedien mellom papir- og digitalmediene. Nina Goga, Førsteamanuensis ved HiB

Nina Goga holdt et svært innholdsrikt, underholdende og lærerikt foredrag om hvordan ulike oppslagsverk for barn gir ulike veier til kunnskap ved bruk av blant annet ulike strukturer, verdivalg og vinklinger i teksten.

Bilde: Samlaget

Foredraget kan leses på barnebokkritikk.no, artikkelen finnes her.

AWA

Utdeling av Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur

Prisutdelingen ble markert med sang fra Høgskolens Ansatte-kor og tale av dekanus Øyvind Frisvold. Årets pris gikk til Nina Goga og Astri Ramsfjell. Les juryens begrunnelse her.
SB

Årboka Litteratur for barn og unge 2009: en presentasjon ved forfatter Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold

Siden Per Olav Kaldestad var forhindret fra å komme, var det Karin Beate Vold, spesialrådgiver ved Norsk barnebokinstitutt, som gav oss et overblikk over bokas innholdsfortegnelse.
AWA

Bildebøker for voksne og barn, - to forskjellige verdener? Åse Marie Ommundsen, doktorgradsstipendiat ved UiO

Ommundsen snakket om at noen bildebøker henvender seg til barn, noen til voksne mens andre har dobbelt adressat, altså at de henvender seg både til barn og voksne på en gang. Dette kaller vi allalderlitteratur.

Bilde UiO

De bildebøkene som henvender seg til barn har et perspektiv som er nedenfra og opp, som fra et barns ståsted. I bildebøker beregnet på voksne er hovedpersonen(e) vanligvis voksne, og tematikken dreier seg påfallende ofte om å finne en å dele livet med.

Noen verk som ble nevnt:
To og to av Lars Elling
Havet & kjærligheten av Lars Elling
Maria & José av Erlend Loe
Hitler, Jesus og farfar av Lene Ask
Ikke gi opp håpet, Werner av Gro Dahle
Welhavens vase av Bjørn Rune Lie

Ommunden fortalte om at de på Asker bibliotek har laget en egen avdeling med bildebøker som også egner seg for voksne. De har kalt stedet med de utvalgte bøkene for bildeskjønt.

AWA

Barnelitteratur og kunstformidling. Forfatter Bjørn Sortland forteller om kunstens rolle i sitt forfatterskap for barn

Sortland sier han skriver om kunst fordi han blir inspirert av kunst. Han forteller om hvordan han snakker om og viser bilder i barnehager og på skolebesøk, samtidig som han viser oss lysbildeshowet sitt. Det var mest de på første rad fikk best utbytte av bildene (Sortland anmodes herved forsiktig og bestemt om å gå over til en mer moderne visningsform, trass i nostalgitapet :)).

Omtalte bøker
Ærlighetsminuttet Bok for ungdom (og voksne), som Sortland har fått veldig mye personlig respons på fra lesere. Dette er en gjennomgang av europeisk kunsthistorie, og det er det svært få eller ingen anmeldere som har kommentert, sier en oppgitt Sortland.
Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? Bok for ungdom (og voksne), hvor mye av handlingen er relatert til maleren Nussbaum.
Raudt, blått og litt gult. Bildebok i samarbeid med Lars Elling. En presentasjon av viktige malerier, men som egentlig handler om en jente som må på do, i et museum.
Alle har eit sultent hjerte (2008). Roman som Sortland hadde bestemt seg for at ikke skulle handle om kunst, men hvor et spesielt kunstverk sniker seg inn likevel (s. 12)
AWA

Utstillingstips: "Kong Arthur"

Mange barn har fått med seg den TV-aktuelle serien om Merlin som vises på TV2 på søndager. Hva med en utstilling med bøker om middelalderen, riddere og kong Arthur? Det finns flere bøker med fortellinger om den britanniske sagnkongen og alle hans hjelpere, av både av eldre og nyere dato. F.eks:

Kevin Crossley-Holland sin tre bøker om Arthur, eller
Konge og legende. Historien om kong Arthur og ridderne av Det runde bord
Kong Arthur og ridderne av det runde bord av Zinken Hopp
Kong Arthur og ridderne av det runde bord av Rosemary Sutcliff
Kong Arthur & legendene om Camelot av Molly Perham (1995)
Arthur av Albion av John Matthews og Pavel Tatarnikov (2008)