mandag 9. mars 2009

Tar seriene rotta på barnelitteraturen? Dag Larsen, Leder av Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt


Dag Larsen svarer både ja og nei på sitt spissede spørsmål i foredragstittelen. Serier kan klart være med på å få barn til å lese, og serielitteratur gjør det enklere for boka å nå fram til leseren. Samtidig er det klart at serielitteratur også har et forlagsstyrt salgsaspekt ved seg, og at seriebøkene kan være med å skygge for andre utgivelser, som kunne fortjent mer salg og oppmerksomhet.


Det er et fatum at det gis ut mer og mer i lettlest-serier enn tidligere. Nå har så å si alle de store forlagene sin egen lettlest-serie. Damms gamle Leseløve-serie har fått selskap av Lesehesten, Kengubøker, Lesepirater, Mer og lese-serien osv.


Hovedelementene innenfor barnelitteraturfeltet finner vi i forholdet: forfatter – verk – leser. Det er mange (voksen)mellomledd som opptrer mellom hovedleddene i barnelitteraturfeltet. Det er i all hovedsak voksne som kjøper bøker til barn, og de kjøper gjerne de bøkene de selv husker fra de var unge lesere, eller det er bøker som er blitt anmeldt eller anbefalt av lærere, bokhandelansatte, litteraturkritikere, journalister, bibliotekarer eller andre formidlere. Disse mellomleddene har ofte fokus på målgruppe: ”Jeg skal ha en bok til en jente på 11 år …” Seriebøker kan ha logo som indikerer målgruppe 10:12 (altså 10- til 12-åringer), eller de kan ha en fargekode (Lesehesten) eller et forord (Leseløve m.fl) som aldersbestemmer målgruppen. Larsen understreker hvor mye viktigere det er at forfatteren har skapt en troverdig forteller i teksten. For å finne ut hvem boka passer for er det mer avgjørende å finne ut hvem som snakker om hva i en tekst. Og da spør Larsen: Fremmer eller svekker seriebøkene dette forholdet mellom forfatter og forteller?

Før han svarer på det gir han en definisjon på begrepet serie.
Det finnes tre typer serier:


1) Konseptserier (HiO kaller dette forlagsserier)
Sjanger- og markedsbasert serie, som er utformet med visuell gjenkjennelse som hovedkriterium. De er preget av et blandet nivå, både når det gjelder aldersgruppe, sjanger, tema og kvalitet. I disse seriene er det ikke hovedpersonen som står i sentrum, men seriens logo. F.eks Leseløve, GGB, 10:12 (som er smal i aldersgrense og bred i sjangre og tema)



2) Føljetong-serier (HiO kaller 2) og 3) for forfatterserier)
Føljetongene har alltid samme utgangspunkt/storyline. Eksempler: Frøken Detektiv, Animorphs, Otto Monster (som også er del av en forlagsserie), og Svein og Rotta (som ble en serie etter suksess med den første boka)

3) Sykluser
Her finner vi Anne Cath. Vestlys bøker, Narnia-bøkene, Harry Potter osv. I disse seriene utforskes fortelleruniverset mer, og forellingene går mer i dybden. Her spiller helten en stor rolle (ofte anvendelig å bruke Vladimir Propps syklusleseforståelse på disse seriebøkene). Sykluskonseptet gjenspeiles ofte i valg av omslag på bøkene.




I barne- og ungdomslitteraturen er det en voksen som henvender seg til et barn. Men gjennom den impliserte forfatteren som ved bruk av en forteller, som gjerne er et barn, henvender teksten seg til en implisert leser (som det lindgrenske ”du”). Her skapes det et rom for lesningen. Det er avgjørende at dette forholdet fungerer for teksten. Det handler om en troverdig tilstedeværelse gjennom fortellerstemmen, og om at strukturen og fortellingen f. eks ikke må bli for avansert. Hvis leseren opplever at hun må over for mange hindre for å komme inn i teksten, så protesterer hun (den virkelige leseren).


Siden mottakerapparatet er svakere for barn og unge, i og med at den kjøpes av voksne, må den formidles (Det skal bli spennende å se om det kan være lettere å nå dirkete fram til barna via nettet!).


Dag Larsen påpeker at det ikke bare er en salgstanke som ligger bak en serie, det handler også om å skape lesere. Noen forfattere føler gjerne at seriekonseptet gir et litt nedverdigende stempel, som om bøker gitt ut som serielitteratur ikke er selvstendig i seg selv. Men kan ikke det å bli gitt ut i en serie være et kvalitetsstempel? spør Larsen. Kan ikke logoen (serietype 1)) virke som et gjenkjennelsesstempel fra forlagets side? Selvsagt må hver sjanger og hvert tema og hver bok vurderes kvalitetsmessig hver for seg.

Hvis vi ser på en del av 10:12-utgivelsene, så er det helt opplagt at det er logoen som selger. Ofte er forfatternavnet knapt synlig på forsiden. Først ved etablerte forfatternavn, blåses skriftstørrelsen opp.


Her ser vi Arne Svingens Tause skrik, i første utgivelse (2001) og seinere ”Ønskereprise”(2004).


Med bransjeavtalen følger en bestselgertanke, som gjør at konsepter utvikles kun med tanke på konkurranse og profitt.


Man skal følge med på hvordan det går med representasjonen av bøker fra små forlag i bokhandlerne. Og vi må også være obs med faren for at serielitteraturtankegangen får kvalitetsmessige konsekvenser. Vil det gjøre det vanskeligere å få gitt ut enkelttitler?

Barnelitteraturen har en kort levetid i bokhandelen. Her har seriebøkene en fordel, fordi de kan markedsføres lenger, som gjenkjennelig.


Vi bør slå et slag for ”Rettferdig tilgang til bøker” (Hører du Giske!) Skolebibliotek har ikke engang et minstekrav til utrustning. Det er bibliotekene som er infrastrukturen i barnelitteraturen. Her fins bøkene, også de som er eldre enn fjordårets, og her formidles de.


AWA

Den grafiske roman som kunst. Morten Harper, tegneseriekritiker og president i Norsk tegneserieforum

Harper trakk noen historiske linjer om den grafisk romanens tilsynekomst(er), om forløpere og historiske trender. Han viste fram mange godbiter, og i gjengivelsen har jeg vært mest opptatt av å nevne verkene som ble omtalt, til glede for nye og gamle lesere :) Det kan godt være noen grafiske romaner/tegneserieromaner ikke blir nevnt under samme vignett som Harper gjorde, og det er nok også titler som ikke blir nevnt (ikke fordi noen fortjener å bli glemt, men jeg fikk aldri tak i listen over omtalte verk som angivelig skal ha blitt delt ut under foredraget …). Fritt etter hukommelsen:


Begreper og historiske linjer
Eisner: far til begrepet ”Grafisk roman” til forskjell fra ”comics”
Tegneserier, grafiske romaner og tegneserieromaner har foretatt en slags klassereise fram til de nå er å få kjøpt i bokhandelen, og ikke bare i spesialbutikker.


Vi kan dele tegneserier inn i ulike typer:
• Korte (humor) striper
• Èn-sidere
• Novelle-serie
• Tegneserie-roman


Det er typisk for tegneserieromanen at den har flere bilder pr side. Derfor kaller vi Dager jeg har glemt av Arne Svingen for en bildebok, siden der ofte er ett bilde over en dobbeltside. Taynikma-bøkene av Jan Kjær er blandingssjanger mellom vanlig roman og tegneseriestriper.


På 1930-tallet var det vanlig med bildeserier i tresnitt, uten ord. Vi finner en parallell til disse i dagens ordløse fabelfortellinger, som Ankomsten av Shaun Tan.


Italienske Hugo Pratt skrev en typisk novelle-serie om Corto Maltese (første utg. 1969), og regnes som en av de første seriene som henvender seg til et voksent publikum. Serien kom i en lang rekke utgivelser og handlet om sjømannen og eventyreren Maltese, som levde rundt århundreskiftet 1800-1900-tallet.



Verk som ble omtalt

Superhelter V for Vendetta og Watchman av Alan Moore, kom på 1980-tallet da verden fremdeles forlangte superhelter, men seriene ble skrevet for et voksent publikum.
Dragonball + Manga (et mangfold av laange serier)



Noen norske eldre tegneserieromaner

Drama i Bayern m.fl av Bomann Larsen
Ivar Aasen : ei historie om kjærleik av Erna Osland
Monster-tetralogien av Enki Bilal (science fiction)
Ser du meg nå av Tor Ærlig




Reiseskildringer i tegneserieromanene
Olaf G. av Kverneland og Fiske
Fotografen av Emmanuel Guibert
foto + tegning
(selvbiografisk Afghanistan-skildring fra 1980-tallet)




Globalt tilsnitt
Rabbinerens katt av Joan Sfar
(religiøs dialog hvor katten stiller spørsmålene)
Posy Simmons har skrevet Gemma Bovery for voksne
Palestina av Joe Sacco
Persepolis av Marjane Satrapi
Nana av Ai Yazawa.
Ny norskoversatt japansk jenteserie (ca 25 bind)



Selvbiografisk bølge

Husfred av Alison Bechdel
Tepper av Craig Thompson
Persepolis av Marjane Satrapi
Nebelgrad Blues av Sigbjørn Lilleeng



Mellommenneskelig
Bygdegutar av Christopher Nielsen

Allalderserier
Bone av Jeff Smith

Historiske serier
Maus av Art Spiegelman


AWA



Ensyklopedien mellom papir- og digitalmediene. Nina Goga, Førsteamanuensis ved HiB



Nina Goga holdt et svært innholdsrikt, underholdende og lærerikt foredrag om hvordan ulike oppslagsverk for barn gir ulike veier til kunnskap ved bruk av blant annet ulike strukturer, verdivalg og vinklinger i teksten.
Bilde: Samlaget

Foredraget kan leses på barnebokkritikk.no, artikkelen finnes her.



AWA

Utdeling av Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur

Prisutdelingen ble markert med sang fra Høgskolens Ansatte-kor og tale av dekanus Øyvind Frisvold. Årets pris gikk til Nina Goga og Astri Ramsfjell. Les juryens begrunnelse her.
SB

Årboka Litteratur for barn og unge 2009: en presentasjon ved forfatter Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold


Siden Per Olav Kaldestad var forhindret fra å komme, var det Karin Beate Vold, spesialrådgiver ved Norsk barnebokinstitutt, som gav oss et overblikk over bokas innholdsfortegnelse.
AWA

Bildebøker for voksne og barn, - to forskjellige verdener? Åse Marie Ommundsen, doktorgradsstipendiat ved UiO





Ommundsen snakket om at noen bildebøker henvender seg til barn, noen til voksne mens andre har dobbelt adressat, altså at de henvender seg både til barn og voksne på en gang. Dette kaller vi allalderlitteratur.

Bilde UiO
De bildebøkene som henvender seg til barn har et perspektiv som er nedenfra og opp, som fra et barns ståsted. I bildebøker beregnet på voksne er hovedpersonen(e) vanligvis voksne, og tematikken dreier seg påfallende ofte om å finne en å dele livet med.

Noen verk som ble nevnt:
To og to av Lars Elling
Havet & kjærligheten av Lars Elling
Maria & José av Erlend Loe
Hitler, Jesus og farfar av Lene Ask
Ikke gi opp håpet, Werner av Gro Dahle
Welhavens vase av Bjørn Rune Lie

Ommunden fortalte om at de på Asker bibliotek har laget en egen avdeling med bildebøker som også egner seg for voksne. De har kalt stedet med de utvalgte bøkene for bildeskjønt.

AWA

Barnelitteratur og kunstformidling. Forfatter Bjørn Sortland forteller om kunstens rolle i sitt forfatterskap for barn



Sortland sier han skriver om kunst fordi han blir inspirert av kunst. Han forteller om hvordan han snakker om og viser bilder i barnehager og på skolebesøk, samtidig som han viser oss lysbildeshowet sitt. Det var mest de på første rad fikk best utbytte av bildene (Sortland anmodes herved forsiktig og bestemt om å gå over til en mer moderne visningsform, trass i nostalgitapet :)).

Omtalte bøker
Ærlighetsminuttet Bok for ungdom (og voksne), som Sortland har fått veldig mye personlig respons på fra lesere. Dette er en gjennomgang av europeisk kunsthistorie, og det er det svært få eller ingen anmeldere som har kommentert, sier en oppgitt Sortland.
Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? Bok for ungdom (og voksne), hvor mye av handlingen er relatert til maleren Nussbaum.
Raudt, blått og litt gult. Bildebok i samarbeid med Lars Elling. En presentasjon av viktige malerier, men som egentlig handler om en jente som må på do, i et museum.
Alle har eit sultent hjerte (2008). Roman som Sortland hadde bestemt seg for at ikke skulle handle om kunst, men hvor et spesielt kunstverk sniker seg inn likevel (s. 12)
AWA